Nasal parakeratose (gen SUV39H2, labrador retriever)

Overhuden er det ytterste laget av huden og fornyes kontinuerlig gjennom hele livet ved at keratinocyttene, de spesialiserte cellene som utgjør overhuden, stadig formerer seg. Nasal parakeratose er en autosomal recessiv sykdom som skyldes en defekt i denne celledifferensieringsprosessen i overhuden, og viser seg hovedsakelig ved at det tidlig oppstår skorper og fissurer på neseplanet (nesens øvre kant).

Symptomer

Nasal parakeratose viser seg klinisk med ikke-kløende hyperkeratose på neseflaten, med tydelige kliniske tegn mellom 6 og 24 måneders alder. Symptomene varierer fra milde lesjoner, som hyperkeratose i det dorsale neseplanet, til mer alvorlige tilfeller med fissurer og erosjoner. Hyperkeratose innebærer en unormal økning av keratin, og i tilfellet med nasal parakeratose kjennetegnes den av opphopning av proteinvæske ("serum lakes") i stratum corneum, opphopning av kjerner i dette laget av epidermis og tilstedeværelse av varierende betennelse i dermis og epidermis. Til tross for disse hudsymptomene er hundene generelt friske.

Håndtering av sykdommer

Behandlingen av nasal parakeratose omfatter bruk av lokale fuktighetskremer for å opprettholde hudens fuktighet og redusere overdreven opphopning av keratin på neseflaten. I mer alvorlige tilfeller med fissurer eller erosjoner brukes spesifikke behandlinger for å fremme tilheling og forebygge infeksjon. Immunmodulerende alternativer, som topikale kortikosteroider eller takrolimus, kan vurderes for å redusere betennelse. Overvåking og behandling av sekundære infeksjoner er avgjørende, og regelmessig oppfølging av veterinær gjør det mulig å justere behandlingsplanen etter behov.

Genetisk grunnlag

Denne sykdommen følger en autosomal recessiv arvegang. Autosomal recessiv arvegang betyr at hunden, uavhengig av kjønn, må få to kopier av mutasjonen eller den patogene varianten for å ha risiko for å utvikle sykdommen. Begge foreldrene til en affisert hund må bære på minst én kopi av mutasjonen. Dyr med bare én kopi av mutasjonen har ikke økt risiko for å utvikle sykdommen, men kan føre mutasjonen videre til kommende generasjoner. Det anbefales ikke å avle mellom hunder som bærer genetiske varianter som kan forårsake sykdom, selv om de ikke viser symptomer.

Teknisk rapport

Nasal parakeratose har blitt knyttet til to forskjellige varianter, som hver forekommer i to spesifikke raser: Labrador retriever og engelsk greyhound. I begge tilfeller er det assosierte genet SUV39H2, som koder for et histonmodifiserende enzym. SUV39H2s funksjon er basert på katalysering av metylgrupper til lysin 9 i histon 3 (H3K9), noe som modulerer kromatinstrukturen og forårsaker transkripsjonell silencing. Dette fenomenet forhindrer uttrykk av det berørte genet, noe som resulterer i fravær av det tilsvarende proteinet. Lysinmetylering i ikke-histonproteiner spiller også en regulerende rolle i signaltransduksjonsveier som er avgjørende for epidermal differensiering, for eksempel MAPK, WNT og JAK-STAT. I vår studie analyserte vi varianten som er beskrevet hos rasen labrador retriever (c.972T>G). Dette er en nonsensvariant som påvirker en svært konservert aminosyrerest i SET-domenet, og som antas å undertrykke metyltransferasefunksjonen til SUV39H2 helt eller nesten helt.

De mest berørte rasene

Labrador retriever
Engelsk greyhound

Bibliografi

Bannoehr J, Balmer P, Stoffel MH, et al. Abnormal keratinocyte differentiation in the nasal planum of Labrador Retrievers with hereditary nasal parakeratosis (HNPK). PLoS One. 2020 Mar 2;15(3):e0225901.

Jagannathan V, Bannoehr J, Plattet P, et al. A mutation in the SUV39H2 gene in Labrador Retrievers with hereditary nasal parakeratosis (HNPK) provides insights into the epigenetics of keratinocyte differentiation. PLoS Genet. 2013;9(10):e1003848.

Pagé N, Paradis M, Lapointe JM, et al. Hereditary nasal parakeratosis in Labrador Retrievers. Vet Dermatol. 2003 Apr;14(2):103-10.